It Was Just An Accident

It Was Just An Accident (2025)

En film som tar seg god tid

Filmen åpner med en mørk biltur sammen med en familie. Hele scenen er filmet i et langt take fra panseret på bilen når de kjører. Hele åpningsscenen gir oss en følelse av at dette er ikke en film som haster seg til forklaringer og konklusjoner, men heller tar seg tid og lar deg se karakterenes indre. Plutselig kjører de over en dump, og de stanser bilen for å sjekke hva det var. Kamera følger mannen ut av bilen og han sjekker hva det var de hadde kjørt over. Når mannen bøyer seg ned, følger ikke kameraet etter. Istedet blir det stående og vi ser på en by i horisonten, mange lys, ute av fokus. Mannen reiser seg igjen og går inn i bilen og han spør om en serviett før de kjører videre. Vi skjønner hva som har skjedd, selv om vi aldri spesifikt så det. Det er mange slike scener i It Was Just An Accident, hvor kameraet ikke nødvendigvis plukker om handlingen, men ut ifra kontekst og manus forstår vi det uten at det føles som “exposition dumping.”

It Was Just An Accident har vært en film jeg har hatt på radaren en god stund nå. Den vant gullpalmen på Cannes filmfestival i 2025, der den slo vår egen Affeksjonsverdi. Til tross for dette gikk jeg ganske blindt inn i filmen uten å vite hva det egentlig handlet om. Filmen er regissert av Jafar Panahi, en iransk regissør, som har møtt på mye problemer med å lage filmer i Iran. Filmene hans skildrer hvordan livet i Iran kan være, og mange av filmene hans har blitt bannlyst fra å vises i Iran. Han har selv blitt satt i fengsel og betalt bøter til de iranske myndighetene for filmene han har laget, og han møtte også mye motstand når han laget denne filmen. De måtte filme hele filmen i skjul uten tillatelse og de visste at om de ble tatt betydde det nesten garantert fengselsstraff. De måtte derfor jobbe raskt og diskré. De startet å filme scenene ute i ørkenen, der det var mindre sjanse for å bli tatt, før de dro inn i byen der det var vanskeligere å holde seg uoppdaget. De ble til og med raidet en dag på settet, men heldigvis hadde de ikke noe innhold de kunne bli tatt for. Klipperen måtte også arbeide i skjul, med en eldre macbook som såvidt hadde minne og lagringsplass til å håndtere filene, men ved hjelp av eksterne SSD disker, som de gjemte rundt i byen for å forhindre at de ble tatt i raid, klarte han å få ferdigstilt det meste før det ble sendt til Frankrike for den siste finpussen. Hele denne produksjonen viser hvor farlig det er å være filmskaper i land som Iran, hvor det er sensur og strenge lover om hva det er lov å gjøre og vise. Og dette gjør også at vi forstår handlingen i filmen enda bedre, og hvor realistisk det faktisk er at noe sånt kan skje.

*It Was Just an Accident (2025), Foto: NEON*

Panahis budskap og filmens tekniske kvalitet

Panahi ønsker å kritisere de iranske myndighetene og gjøre oss andre publikummere fra andre land oppmerksom på den urettferdigheten og undertrykkelsen som eksisterer i landet. Den viser de brutale sidene, ved å vise hvor rystet karakterene har blitt av det de har opplevd. Livene deres ble ødelagt, og de har prøvd å gjøre sitt beste for å komme seg igjen, men så fort “Peg leg” kommer tilbake blir de drevet av hevn og blir besatt av å for det første finne ut om det faktisk er “Peg leg” og for det andre hva de skal gjøre med han dersom det er han. Det er en veldig mørk film, men samtidig var det flere ganger jeg lo. Karakterene hadde litt humor i seg til tross for de mørke temaene og det var jeg glad for å se.

Fra et filmatisk perspektiv er dette en svært god film. Jeg må gi litt ros for kameraarbeidet og bruken av naturlig lys. De aller fleste scenene i filmen er filmet i lange takes. Dette er utfordrende på mange måter. Skuespillerne må kunne replikkene sine, fotografen må vite når og hvordan han skal bevege kameraet og lyset må plasseres slik at det vil se bra ut på alle steder de flytter seg til. Det er ingen enkel utfordring. Som filmfotograf har jeg selv litt erfaring med lange takes. I filmen vår Halvveis Hjem (2025) eksperimenterte vi litt med lengre takes og filmet hele scener i et take. Det krever mye planlegging og koordinasjon for å få det til å bli bra, men om man får det til så kan det skape noen utrolig effektive bilder. I Halvveis Hjem var det faktisk akkurat de lange takesa som endte opp med å bli favorittscenene mine i kortfilmen og noen av mine personlig beste skutte bilder. Når de filmet disse lange scenene er plasseringen av kamera veldig viktig, og jeg følte de traff med plasseringen og bevegelsen på nærmest alle scenene i filmen, og det ble jeg svært imponert over. De klarte også å benytte seg av det naturlige lyset slik at bildene unngikk å være flate og de fikk dybde og kontraster i stedet.

Bruken av lyd var jeg også veldig imponert over. Eller burde jeg si mangelen av lyd. Det er en veldig stille og rolig film. Den benytter seg ikke av noe musikk, og det var et punkt jeg tenkte at “kanskje det burde vært noe musikk her”, men når jeg har tenkt på det i etterkant tror jeg det var mesterlig gjort å la være å bruke musikk. De lot heller stillheten ta overhånd og det gjorde at vi ble satt i skoene til karakterene våre og følte sammen med dem. Denne bruken av lyd gjorde også at i de øyeblikkene karakterene våre virkelig ble rasende og hevet stemmene sine, så følte man tyngden av ordene deres enda kraftigere.

En ubehagelig filmopplevelse

Det kan være mindre spoilere videre, så les på eget ansvar

Jeg må være ærlig å si at det tok lang tid før jeg virkelig klarte å gripe filmen. Jeg skjønte ikke helt hvor det var vi skulle og hva sluttmålet var. Men når det endelig falt på plass for meg, så ble dette en utrolig god film. Den siste timen er en av de beste timene jeg har sett på film på veldig lenge. Uten tvil en av de beste timene i film i 2025. Og jo mer jeg har tenkt på det i ettertid, jo mer setter jeg pris på den første delen som jeg ikke helt forsto med en gang. Det hjelper nemlig veldig for å bygge opp til det store klimakset som skjer de siste 20 minuttene av filmen. Den scenen hvor vi endelig får se konfrontasjonen var så perfekt. Jeg klarte ikke se vekk, selv om kameraet hele tiden var fryst på Eghbal som hadde bind for øynene og var knyttet til et tre, så fikk vi glimt av Vahid og Shiva som gikk rundt han, noen ganger bøyde de seg ned, andre ganger gikk de ut av bildet. Hele scenen var filmet i et lang take og alt handlet om ansiktsuttrykkene til Eghbal og skuespillet mellom de tre karakterene. Det er en av de beste scenene jeg har sett i nyere tid og en scene jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må også snakke litt om knirkingen. Hvis du har sett filmen vet du hva jeg snakker om. Den sluttscenen kommer til å hjemsøke meg lenge. Helt perfekt bruk av lyd, kamera og regi. Når rulleteksten begynte (med knirkingen fortsatt i det fjerne) satt jeg bare der. Det gjorde de andre i salen også. Vi var bare 5 personer i kinosalen, men ingen av oss følte oss behagelige nok til å gjøre noe. Når jeg gikk ut gikk jeg sakte, og måtte helet tiden sjekke om noen fulgte etter meg fordi jeg følte meg så ubehagelig etter filmen. Aldri har jeg gått så sakte fra kinoen tilbake til bilen min før. Jeg måtte bare tenke på hva det var jeg nettopp hadde sett. Når jeg satt meg i bilen måtte jeg bare kjørte rundt i 1 time i komplett stillhet. Jeg var litt målløs for hva jeg hadde sett og klarte ikke helt å forme noen klare tanker. Det at dette er kraftig inspirert av ekte historier gjorde meg rett og slett avsky. Jeg kan ikke tro det. Og måten filmen klarte å fange disse følelsene er noe jeg ikke klarer å riste av meg.

Til tross for en del humor, er ikke It Was Just An Accident en enkel film å se. Likevel er det viktig at flere ser den og blir oppmerksom på de grusomheter som finnes i verden. Den er ikke laget for å være behagelig, men slik at du skal huske den, noe jeg absolutt mener den lykkes med.