En sterk historie som traff meg

I går satt jeg meg endelig ned og så en film som har vært på watchlisten min i en god stund. Three  Billboards Outside Ebbing, Missouri er en historie om Mildred Hayes spilt av Frances McDormand som tar opp kampen mot det lokale politiet som har stoppet etterforskningen av drapet og voldtekten av datteren hennes. Jeg gikk helt blindt inn i filmen. Eneste jeg visste var at den har fått gode anmeldelser og at filmplakaten var nydelig. Jeg hadde ikke engang lest synopsisen. Men likevel var alt dette nok til å gripe interessen min, og av en eller annen grunn hadde jeg veldig høye forventninger. Jeg er så glad for at den levde opp til forventningene mine og kanskje var enda bedre.

Jeg pleier som regel ikke å bli veldig påvirket av folk som sørger i film. Det har nok noe å gjøre med at jeg aldri har mistet noen på den måten før. Men noen ganger finner jeg noe som får meg til å føle det så dypt. The Haunting of Hill House er en av disse. Three Billboards er nå også en av disse. Jeg følte så utrolig med disse karakterene. 5 minutter etter filmen var ferdig, brøt jeg ut i ukontrollerte tårer. Det kom så brått på meg. Aldri opplevd det av en film før, så det var veldig spesielt.

Det er en film om hvor urettferdig verden er. Og om hvor sint man kan bli av all denne uretten. Foreldre mister barna sine. Relativt unge folk kan få kreft. Verden er grusom og det er forståelig at man blir sinte på den. Det er naturlig at hovedkarakteren Mildred Hayes vil kjempe. Hun vil ha svar og ikke minst forståelse. Likevel får man ikke alltid svar, men ved å kjempe og utforske raseriet man har mot verden kan dypere følelser komme til overflaten og man kan få en forståelse og enighet med verden. Hun får kanskje ikke den rettferdigheten hun er ute etter for sin døde datter, men hun får likevel en slags avslutning.

Helt utrolig skuespill

Filmen er fylt av store stjerner, som alle leverer. Woody Harrelson spiller politisjef Willoughby som er godt likt av folket og hele tiden gjør det beste han kan. Han spiller rollen sin godt, med en sårhet som rørte meg ved flere anledninger. Sam Rockwell viser igjen hvor god han er. Første halvdel var jeg ikke overbevist over ham som karakter og hans prestasjon, men den siste timen viste han en rekkevidde og dybde som virkelig endret synet mitt på hele karakteren. 

Men det er ingen tvil om at det er Frances McDormand som er den aller beste av de. Mellom denne og Fargo (1996) er hun nå der oppe blant mine favorittskuespillerinner. Jeg sluker opp hvert ord som kommer ut av munnen hennes. Hun leverer replikker med en utrolig troverdighet. Og hun er kanskje enda bedre i de stille øyeblikkene, hvor alt hun har å jobbe med er blikk og kroppsspråk. Jeg har sjeldent sett noen spille så godt med blikket sitt. Hun er åpenbart sint på utsiden, men ved hjelp av blikket og munnen ser vi at på innsiden er dette en mor i enorm sorg for sin døde datter. Jeg visste ikke at hun vant en Oscar for denne prestasjonen, men jeg tenkte igjennom hele filmen at hun hadde fortjent det. Hun er en veldig fortjent Oscar vinner. 

Filmen overrasker stadig

Martin McDonagh er en regissør og manusforfatter jeg ikke har utforsket før, men etter denne kommer jeg til å se resten av hans filmografi. Dette manuset var så godt skrevet og jeg elsket hvordan historien utviklet seg så naturlig og hvor menneskelig den var, samtidig som du aldri ante hvor historien kom til å gå videre. Jeg pleier ikke å være en som legger ekstremt godt merke til hvor godt dialogen i en film er skrevet, men her var det mange ganger hvor jeg ble satt ut av hvor godt det var. Jeg er på ingen måte enig med alt som blir sagt og formidlet igjennom filmen, men likevel finner jeg en forståelse for hvorfor noen oppfører seg slik. I starten heiet jeg gjerne på Mildred Hayes, men etterhvert ble det vanskelig å se hvor langt hun var villig til å gå. Likevel forstår jeg det, selv om jeg aldri hadde gjort noe sånn selv. 

Filmfotoet og fargegraderingen fortjener også litt ros. Fargene poppet. Det er noe jeg ofte savner i mange filmer, kanskje spesielt i krimsjangeren, men her gjorde de det. Alt fra de røde reklametavlene til de grønne trærne og gresset. Midt i dette har man de blå klærne til Mildred Hayes som skiller hun ut i bildet. Jeg elsket hele den visuelle stilen. Jeg følte ofte at det minte meg om Paris, Texas, en av mine absolutte favorittfilmer, så det er et stort kompliment.

En ny favoritt

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri traff noe i meg som få filmer klarer å være i nærheten av. Jeg følte for karakterene og deres kamper. Og mest av alt føltes alt veldig virkelig. Det skjer noen ting som kanskje virker overdrevent, men allikevel kunne det skjedd i den virkelige verden. Denne går rett inn på lista over mine favoritter. Om du trenger en grunn for å se den: Frances McDormand. Det er alt jeg trenger å si.