Ekte film er tilbake!

Jeg tok meg en spontan tur på dagkino til norgespremieren av Disclosure Day idag. Steven Spielbergs tilbakekomst til sci-fi. Jeg visste svært lite om filmen før jeg så den. Jeg så teaser traileren når den først kom, men har holdt meg unna trailerene siden, og har ikke visst noe særlig om hva filmen egentlig handlet om. Jeg har hørt en del gode anmeldelser de siste par dagene, så jeg gikk inn med forholdsvis høye forventninger. Det er jo tross alt Spielberg det er snakk om her. Likevel ble jeg positivt overrasket. Årets første store «summer blockbuster» er her. Det er kanskje ikke den blokkbøsteren du forventer, men det er den vi alle trenger. Ekte film er tilbake!

Medrivende karakterer, mystikk og action

Milde spoilers videre, men jeg tror ikke det ødelegger noe for opplevelsen. Du får vite alt jeg skriver om de første 15 minuttene.

Filmens hjerte ligger i karakterene, og det er igjennom de at historien drives fremover. Vi blir først introdusert til Josh O’Connors karakter Daniel Kellner. Han har ekstraordinære ferdigheter innen datasikkerhet, og har stjålet hemmeligheter som den hemmelige organisasjonen WARDEX, ledet av Noah Scanlon spilt av Colin Firth, virkelig ikke vil skal komme til lys.

Deretter blir vi kjent med Emily Blunt sin karakter, Margaret Fairchild. En værdame som på mystisk vis får ferdighetene til å snakke ukjente språk og det virker som hun nærmest kan lese tankene til andre. Igjennom filmen prøver hun å forstå hva som hender henne, og hun prøver å komme seg til Daniel Kellner og Hugo. Hugo er spilt av Colman Dolmingo som vi stadig ser små blikk av, hvor han nærmest virker som en motstandsleder. Han befinner seg i et slags varehus, hvor det ser ut til at de bygger noe. Hans rolle blir klar mot slutten.

Scanlon og WARDEX prøver igjennom hele filmen å spore ned disse tre andre karakterene før de får avslørt alle hemmelighetene til offentligheten. Dette fører til mange svært spennende og engasjerende actionsekvenser hvor man aldri er sikker på hvordan de skal komme seg unna. Disse actionscenene kombinert med mysteriet av hva som foregår og hvorfor det foregår, holdt meg godt låst til skjermen igjennom hele spilletiden, og det var ikke et sekund hvor jeg kjedet meg. Det er også overraskende mange dryss med humor som passet godt inn og gjorde det til en enda bedre opplevelse. Det eneste negative jeg har å si om filmen er at de første 30 minuttene var litt lange og at historien var litt usammenhengende i starten, men når man kom inn i det koblet alt seg sammen og det ble bare bedre og bedre.

Kongen av «blocking»

Jeg har lenge sett på Alfred Hitchcock som kongen av “blocking” i film. Men det har gått opp for meg i det siste at den tronen har plass til to. Om det er noen andre som fortjener den andre plassen er det nemlig Steven Spielberg. Denne mannen vet hvor han skal sette kameraet, hvilke bevegelser kameraet og skuespillerne skal gjøre i forhold til hverandre, og hvilke vinkler han kan bruke for å gjøre det hele enda litt mer interessant. Det var så mange skudd hvor jeg virkelig ble imponert over kamera arbeidet at jeg bare satt der og måpte på skjermen. Komposisjonene var rett og slett utrolige. Jeg analyserte litt mer av Spielbergs blocking i Raiders of the Lost Ark-anmeldelsen min som du kan lese her.

Finnes det en bedre duo enn Steven Spielberg og John Williams? Neppe. De har jobbet på ca 30 filmer sammen opp igjennom årene. Williams begynner å dra på årene, men jeg håper vi får enda mer av deres samarbeid. Det slår aldri feil. Musikken satte stemningen perfekt, og det var noen virkelig nydelige temaer her. Dette albumet kommer definitivt til å stå på repeat i en god stund fremover.

Emily Blunts beste rolle

Jeg har prøvd så godt jeg kan å holde denne anmeldelsen så spoilerfri som mulig. Og jeg skal definitivt ikke spoile slutten, men det jeg skal si er at de siste 45 minuttene er muligens de beste minuttene med film så langt i år. Med jevne mellomrom satt jeg med tårer i øynene. Jeg skal også si at dette er Emily Blunts beste rolle. Hun har aldri vært bedre, og jeg er veldig stor fan av hennes arbeid. Hun kommer til å få en Oscar nominasjon for dette. Og jeg blir ikke overrasket om hun vinner. Det var en fryd å se på. Colman Dolmingo spiller også denne birollen som Hugo ufattelig bra. Han fortsetter å imponere for hver gang jeg ser han.

Om du ikke har vært helt sikker på denne filmen, så anbefaler jeg deg virkelig å ta en kinotur så fort som overhodet mulig og få sett den. Dette var en ordentlig blockbuster, som føltes hentet rett ut av 80-tallet. Eller tidlig 2000-tallet. Alt etter hvordan du vil se på det. Spielberg er fremdeles på topp.