Et visuelt mesterverk

Noen ganger – ikke veldig ofte – så ser man en film som har sin helt egne unike stil. Francis Ford Coppolas Bram Stoker’s Dracula fra 1992 er en av disse filmene. Dette er sannsynligvis den mest visuelt kreative filmen jeg noen gang har sett. Det var flere ganger jeg måtte pause filmen bare for å nyte bildene litt lenger, eller spole tilbake for å oppleve noen av sekvensene flere ganger. Du kan nok fint se denne filmen uten noe lyd, og bildene vil fortelle deg absolutt alt du trenger for å forstå historien som foregår. Det er noe veldig få filmer er i stand til å gjøre, men sannheten er egentlig at det er det som burde være standarden. “Show don’t tell” sier de, men likevel er det så mange filmer, spesielt laget i moderne tider som overforklarer alt slik at alle som sitter på telefonen under hele filmen skal få med seg hva som skjer. Gjerne forklarer de ting to, tre eller enda flere ganger også. Og jeg skal ikke si at Bram Stoker’s Dracula er en perfekt skrevet film. Jeg sier bare at den ikke trenger å være det, siden det visuelle er så sterkt.

Jeg er ikke spesielt kjent med verkene til Francis Ford Coppola. Jeg har kun sett Gudfaren 1 og 2. De er absolutt gode filmer. Jeg er ingen stor tilhenger av mafia-filmer, men akkurat de filmene liker jeg svært godt. Og de er også utrolig godt filmet og passer stilen de prøvde å gå for, men det er bare noe eget ved en fantasy-epic slik Dracula er, som gjør at de kunne eksperimentere og lage veldig interessante bilder. Jeg er ikke noe godt kjent med historien bak Dracula og dens filmadaptasjoner, men jeg vet det har vært mange filmatiseringer av boken tidligere, både offisielle og uoffisielle. Nosferatu (1922) er en gjenfortelling av Dracula, men siden de ikke fikk rettighetene til boka, måtte de ta noen kreative friheter og gjøre litt om på historien. Siden jeg ikke kjenner historien, skal jeg ikke gå inn på om dette var en god filmatisering eller ikke, men jeg vil heller se på det visuelle og hva det gjør for filmen. 

Åpningen blåste meg av banen

Heretter vil det være store spoilers, så les på eget ansvar!

Allerede i prologen ser vi hvor godt denne filmen er skutt. For eksempel de røde silhuett-bildene av krigen, og scenene i kirken. Men det var scenen da Elisabetta (spilt av Winona Ryder) tok sitt eget liv, hvor jeg virkelig først tenkte: Dette er en fantastisk skutt film. Bildet starter på brevet hun fikk hvor det sto at Dracula (mesterlig spilt av Gary Oldman) var død, så tilter kameraet oppover hvor vi ser Elisabetta hoppe ut av vinduet. Kameraet er plassert på en dolly og dyttes innover mot Elisabetta, før det er på kanten av rommet og tilter ned der vi ser Elisabetta falle lenger og lenger ned. Måten det var framet, timet og blocket fortalte akkurat hva som skjedde. Så viser det seg jo at han faktisk ikke var død, og det er denne handlingen som fører til at han gir avkall på Gud, bruker mørk magi og blir en vampyr med et løfte om evig kjærlighet til Elisabetta.

Draculas mørke side

Skyggen til Dracula er ikke som alle andre skygger. Den lever sitt helt eget liv. Blant annet så ser vi at skyggen ikke alltid matcher opp med bevegelsene til Dracula. Det skaper kule bilder, og gir et lite hint om historien videre i filmen om at Dracula kan ta mange ulike former og fasonger. Tidlig i filmen ser vi først et total bilde som viser Dracula som snakker til Jonathan, men etterhvert flyter kamera inn mot Jonathan og vi ser kun skyggen til Dracula på veggen bak Jonathan. Jeg likte hvordan dette skapte usikkerhet om hva Dracula egentlig er. Det er også en scene lenger ut i filmen hvor vi ser skyggen hans flytte seg over en blomsterbukett som umiddelbart begynner å visne. Som om alt han rører blir korrupt og infisert. Senere i filmen så ser vi også at han tar form som grønn røyk som igjen er et effektivt symbol på Draculas overnaturlighet. 

Den scenen der Dracula begynte å barbere Jonathan ble jeg veldig ukomfortabel av. Og det var hele poenget. Veggene flyttet seg innover mot karakterene slik at det så ut som rommet ble mindre og man fikk en veldig klaustrofobisk følelse av det hele. Francis Ford Coppola og crewet hans gjorde alle effekter praktisk. Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan de gjorde akkurat det der. Enten så står veggene på skinner og fysisk dyttes inn. Eller så er dette faktisk en dolly zoom effect, der kameraet står på skinner og flyttes vekk fra subjektet, mens kameraet zoomer inn slik at subjektet ikke endrer størrelse i bilde, men bakgrunnen oppfattes nærmere siden brennvidden blir større. Dette er veldig teknisk, så om du ikke forsto et ord av det der, bare forstå at det er en veldig imponerende effekt å få til, og at hele filmens tro til praktiske effekter gir en håndfast og ekte følelse som er vanskelig å skape med visuelle dataeffekter.

Match-cuts og double exposure

Så kommer vi til en av mine favorittscener i filmen. Det er en scene hvor Mina (også spilt av Winona Ryder) forklarer hvordan hjemlandet til Dracula så ut. Her benyttes kraftige double exposure teknikker. Kameraet er fokusert på Mina som forteller, og når hun forteller noe så dukker det opp et landskap bak henne. Og deretter et slott. Akkurat slik hun beskriver det. Så beskriver hun scener fra livet hans, som også dukker opp bak dem. Det visuelle sier akkurat det hun sier, på en så nydelig komponert måte.

Etterhvert i filmen blir Mina bitt av Dracula og da begynner prosessen hvor hun blir en vampyr. Van Helsing (spilt av Anthony Hopkins) og gjengen avbryter de og får sendt Dracula ut av huset og ut på rømmen. Ikke så lenge etter får vi kanskje tidenes beste match-cut i filmhistorien. Gjennom hele filmen har vi sett et fotografi av Mina. Igjen så ser vi dette fotografiet også fader den inn et bilde der Mina ligger i senga og forklarer Draculas innflytelse over henne til Van Helsing og vi ser Dracula henge over henne før han raskt forsvinner igjen. Når dette skjedde hoppet jeg nesten i sofaen. Jeg kunne ikke tro hva jeg så. Jeg måtte pause og spole tilbake 3 ganger før jeg var klar til å gå videre. Det var et mesterverk av en scene.

Det er mange flere bilder jeg kunne gått igjennom, fordi nesten hvert eneste bilde var som et kunstverk, men dette var noen av mine favoritter, som virkelig satt seg hos meg. Av det jeg har lest på nettet så er ikke denne filmatiseringen nødvendigvis den adaptasjonen som er mest tro til boka, men likevel koste jeg meg med historien og det romantiske aspektet som kanskje ikke får så stort fokus i romanen. Det er en slags tragisk kjærlighetshistorie hvor Dracula bruker hele livet sitt på å finne igjen Elisabetta, og når han faktisk gjør det, ender det med at hun må drepe han og deretter blir hun fri fra forbannelsen. Til tross for en historie jeg likte ganske godt, så er det det visuelle som overrasket meg mest, og som jeg kommer til å tenke på når jeg ser tilbake på filmen. Om du er ute etter en filmopplevelse som byr på kreative bilder og praktiske effekter, kan jeg ikke anbefale Bram Stoker’s Dracula nok!