Min store kjærlighet

Jeg er ikke redd for å si at Andor er på min topp 5 beste serier jeg noen gang har sett sammen med Twin Peaks, Dark, Breaking Bad og Game of Thrones. Derfor krevde denne serien en rewatch for meg. Den opprettholder fremdeles sin status i mine øyne. Andor er den perfekte forløperen til forløperen til den originale Star Wars trilogien. Det er ingenting i hele verden jeg elsker mer enn Star Wars filmene og universet. Jeg har vært helt betatt siden første gang jeg så de, og det er få emner jeg har mer kunnskap om enn Star Wars. For meg har det alltid vært de originale tre filmene som har vært de absolutt beste. Andor og Rogue One gir meg samme følelsen.

Etter Disney kjøpte opp Lucasfilm har kvaliteten på prosjektene deres variert. Jeg er i fåtall og mener at sequel trilogien er bedre enn mange mener. The Last Jedi (som er kanskje den mest hatte filmen) er min tredje favoritt Star Wars film etter The Empire Strikes Back og A New Hope. Jeg er veldig glad i de to første sesongene av The Mandalorian, men jeg følte ikke at sesong 3 holdt i nærheten av samme nivået. The Book of Boba Fett og Obi-Wan Kenobi var ikke svært gode og Ahsoka og The Acolyte må jeg være ærlig å si at jeg ikke har sett. Skeleton Crew var faktisk ikke så verst, men det var ikke noe spesielt minneverdig. Men der Disney virkelig traff spikeren var med Rogue One og Andor. Disse historiene viser at Star Wars aldri har handlet om Jedier, Sither, Lightsabere og The Force. Det handler om undertrykkelse, krig og hva man er villig til å gjøre for å stå opp i mot urettferdighet. Kjernen i Star Wars er det gode mot det onde og å tørre å gjøre noe med det. Når Tony Gilroy skrev Rogue One, og senere Andor skjønte han dette. Alt han trengte å gjøre var å skrive en historie om begynnelsen av et opprør. For lenge siden i en galakse langt, langt borte er bare et bakteppe.

Det var jo egentlig slik The Mandalorian startet også (til en viss grad), og det var grunnen til at det fungerte, spesielt første sesong. Men så begynte de å legge inn altfor mange cameos, easter eggs og jedier og sither. Det var ikke lenger en serie om en bounty hunter som jaktet dusører, men det ble mye større. Selvsagt jublet jeg når jeg skjønte at Luke Skywalker dukket opp og gjorde lett mat av alle “dark troopers” som skulle ta Mando og co, når Ahsoka dukket opp, og når Boba Fett plutselig var tilbake (riktignok er dette noe jeg skulle ønske de aldri gikk videre med). Likevel ødela alle disse øyeblikkene kredibiliteten til det som i utgangspunktet var en ganske jordnær og voksen serie. 

Andor er noe jeg har savnet i Star Wars universet. Det er et innblikk i hvordan det er å være en vanlig person. Den viser hvor redde folk faktisk var for imperiet, hvor usikre tider det var og hvordan én liten feil kunne få enorme konsekvenser. Cassian Andor blir for eksempel i første sesong fengslet for å være på feil sted til feil tid. Han hadde ikke gjort noe ulovlig, men likevel ble han fengslet. Det kunne skjedd hvem som helst. Vi får også en større følelse av hvor skumle de store maktene var. Hver gang noen nevnte “Emperor Palpatine” så kunne man føle tyngden av redselen. Hele stemningen ble umiddelbart dempet. Man blir uten tvil redd for keiseren og Darth Vader i den originale trilogien også, men ikke i nærheten av samme måte som Andor og Rogue One klarer å oppnå. “Hallway” scenen med Vader i Rogue One er første gang vi faktisk så Vader som den myten han ble bygget opp til å være, og selv om vi ikke ser Vader i Andor, så får man samme følelse av Krennic, Partagaz, navnet The Emperor, eller til og med navnet Grand Moff Tarkin. Jeg følte at alle disse og flere var virkelige trusler mot motstandskjemperne våre.

Fortalt i «arcs»

Serien utspiller seg med såkalte “arcs” på tvers av 2 sesonger. Hver arc er som hovedregel circa 3 episoder. De første 3 episodene handler om hvordan Andor kommer i kontakt med Luthen Rael og blir tatt opp av motstandsbevegelsen. Serien utvikler seg til å ta for seg viktige temaer igjennom ulike oppdrag og vinklinger på imperiets undertrykkelse. Det er en slags spion-thriller serie hvor man følger både Andor som prøver å finne ut ting om imperiet, samtidig som vi følger karakterer på imperiets side som jakter på Luthen og Andor og som har større planer for galaksen. 

Sesong 2 får en litt ny vri på arcs. Hver tredje episode hopper de nemlig ett år frem i tid frem til slutten av sesongen som foregår bare timer før Rogue One filmen. Det var en spennende måte å gjøre det på, og jeg følte at det funket til formålet sitt. Det gjør at forfatterne har måtte velge hva de ønsker å ta med og ikke, siden serien opprinnelig hadde en plan om flere sesonger. På denne måten så fikk vi de aller viktigste øyeblikkene og historiene uten all fyllmassen. Jeg likte godt måten det ble gjort på, selv om jeg vet noen ikke likte det så godt og heller ville at de skulle tatt seg bedre tid. Jeg følte ikke at serien forhastet seg på noe tidspunkt, så jeg tror det var et smart valg av produsentene og forfatterne å gjøre det på denne måten.

Karakterene skinner

Det aller beste med Andor er karakterene. Alle er interessante, har en rolle å spille og utvikler seg internt. Tittelkarakteren Cassian Andor hadde vi sett før. Han var en av hovedrollene i Rogue One. Før serien kom var jeg skeptisk til valget å fokusere på denne karakteren. Han var en kul karakter, men jeg trodde aldri at det skulle være mulig å gi han noe særlig mer dybde. Det lyktes serien allikevel med i største grad. Min personlige favorittkarakter i serien er Mon Mothma. Hun er heller ingen nykommer. Hun har vært med helt siden starten. Første gangen vi så karakteren var i Return of the Jedi i 1983. Hun hadde også en liten rolle i Revenge of the Sith (2005) og i Rogue One. Hun er en senator, som i all hemmelighet gjør alt hun kan for å støtte opprørsalliansen. Hun spiller farlige dobbeltspill med de høyeste politiske maktene i senatet, og måten hun navigerer det på er utrolig fascinerende å være vitne til. Hun får spesielt tid til å skinne i sesong 2 der hun blant annet holder en av de beste talene i serien foran senatet der hun sier at de har gitt keiser Palpatine altfor mye makt og at imperiet lyver for de alle. Deretter må Andor prøve å smugle hun ut av Coruscant og Mothma tar opp jobben som leder i opprørsalliansen. Luthen Rael er en av mine andre favoritter. Antikvitetssamler om dagen, leder av en skjult spionorganisasjon om natten. Han ofrer alt for opprørsaliansen, selv om det er få som ser alt han gjør for dem, er han alltid der og trekker i tråder for å gi motstandsbevegelsen fordeler. “I burn my life to make a sunrise that I know I’ll never see”. Han vet han ikke kommer til å være der når alt er over og at han ikke kommer til å få noen hedersomtaler for det han gjør, men så lenge han makter, kommer han til å gi alt han har for at fremtiden skal bli lysere.

Det er så mange flere fantastiske karakterer. Kleya ble en av favorittene mine i løpet av siste halvdel av sesong 2. Bix er den første karakteren Star Wars virkelig har brukt for å utforske seksuell vold og overgrep. Måten det ble håndtert på burde studeres av mange andre serier og filmer. Dedra Meero og Syril Karn gir oss innblikk i hvordan det var å jobbe i imperiet. Dedra Meero er en av de mer kapable veilederne i imperiets sikkerhetsbyrå som hele tiden er på jakt etter Luthen Rael og Andor. Syril Karn er en ambisiøs arbeider i imperiets sikkerhetsbyrå, men ferdighetene hans strekker aldri til. Forholdet mellom Syril og Dedra utforsker maktdynamikker på brilliant vis, der Dedra hele tiden er den som holder makten i forholdet deres, og Syril blir sett ned på. Kino Loy, Lonni Jung, Vel Sartha, Maarva Andor, Wilmon Paak og Tay Kolma er bare noen flere av alle de fascinerende karakterene i serien, og jeg kan ikke gå igjennom alle, men måten alle karakterene er skrevet på og hvordan de alle utvikler seg er i min mening seriens aller sterkeste side. 

Et teknisk mesterverk

Filmfotoet er også på et helt annet nivå. Det ser ikke ut som en TV serie. Produksjonen her har vært nøye med å lage de bildene historien fortjener. Lysdepartementet må ha jobbet mange timer overtid for å oppnå alt dette. De visuelle effektene ser bedre ut enn det meste annet som blir laget i dag. Produksjonsdesignet, kostyme- og sminkearbeidet er fabelaktig. Jeg må si at klærne til Mon Mothma er noen av de beste klærne jeg har sett. Musikken i serien er også et løft fra andre Disney+ produksjoner. I sesong 1 var det Nicholas Brittell, kjent fra Succession som sto for musikken, og Brandon Roberts tok over jobben i sesong 2. Begge to gjorde en god jobb for å støtte frem budskapene, det emosjonelle og det opprørske ved serien. Skuespillet til hele ensemblet er på Emmy vinnende nivå. Klippingen er stram og utført med presisjon. Og mest av alt er manuset skrevet med omhu og forståelse for universet, samtidig som de tar sjanser og våger å utfordre vår virkelige verden og få oss til å ta en kikk til på de høyere maktene. Jeg har ingenting å ta serien på fra et teknisk ståsted. Alt er gjennomført med nøyaktighet for å presentere en helhetlig serie som topper alt annet.

En forløper til forløperen

Når serien avsluttes sitter man igjen med at absolutt alle karakterene har fått en tilfredsstillende slutt bortsett fra tittelkarakteren vår Cassian Andor. Dette er åpenbart gjort med vilje. Serien slutter bare timer før Rogue One begynner, så dersom man vil ha hele historien må man også se filmen. Selvsagt gjorde jeg det denne gangen også. Jeg har alltid sett på Rogue One som noe av det sterkeste Disney har gjort med Star Wars universet. Det er mange som ikke liker filmen så godt, men jeg har alltid gjort det. Det kan også ha noe med at det var min første Star Wars film som jeg så på kino. Star Wars ble nemlig ordentlig introdusert for meg i 2015. Jeg hadde sett noe av The Clone Wars animasjonsserien da jeg var yngre, men det var i 2015 jeg så alle filmene for første gang. Jeg fikk ikke sett The Force Awakens på kino, men når Rogue One kom på kino i 2016 så dro jeg og pappa og så den sammen. Jeg har elsket filmen siden.

Filmen tar for seg hvordan opprørsalliansen får tak i dødsstjerneplanene som Leia har fått tak i på starten av A New Hope. Man kan egentlig se på Andor, Rogue One og A New Hope som en egen liten trilogi. Du får på en måte ikke en konklusjon på hva som skjer med dødsstjerne planene før slutten av A New Hope. Du kan allikevel klare deg med bare å se Andor og Rogue One. Her får du en konklusjon på historien til Cassian Andor. Man får også introdusert karakteren Jyn Erso som er datteren til ingeniøren som står bak dødsstjernen. Han har lagt inn en feil i supervåpenet slik at Jyn og opprørerne skal kunne sprenge den, og for å gjøre det må de få tak i planene. Filmen kommer til et intenst klimaks på planeten Scarif, hvor de må gjøre alt de kan for å få sendt av gårde planene til opprørsalliansen og det leder til slutt til en konklusjon som rører meg hver gang.

Det er en verdig konklusjon til historien. Jeg tror og mener at om du ikke har noe kjennskap til Star Wars kan du starte med Andor og Rogue One. Det er annerledes enn Skywalker-sagaen, men du får noen av de beste historiene universet har å tilby. Om man liker det, så hadde jeg fortsatt med A New Hope. Rogue One slutter jo bare minutter før A New Hope åpner, så det er en naturlig fortsettelse. Så det har egentlig blitt min nye anbefaling til de som ikke har sett Star Wars før. Start med Andor, så Rogue One, så den originale trilogien. Deretter kan du se prequels og sequels. På denne måten tror jeg man får mer forståelse for hvor fryktelig imperiet faktisk var, man får oppleve den store twisten i The Empire Strikes Back, og man får rett og slett en historie man aldri kommer til å glemme.