En dypt religiøs og tankevekkende filmatisk opplevelse

Jeg har sjeldent reflektert så mye over en film, som jeg har med Martin Scorseses Silence uten å komme til en enighet med meg selv. Jeg klarer rett og slett ikke å formulere tankene mine rundt filmen. Det er en av, hvis ikke den dypeste og mest komplekst tematiske filmen jeg noen gang har sett. Den utforsker tro og mening på en så vond og tung måte. Jeg var så heldig å få sett den på Cinemateket i går kveld, og har ikke klart å stoppe å tenke på den. Jeg skal prøve å sette ord på noen av tankene mine, men jeg er redd dette er en langt mer kompleks film enn jeg er i stand til å formidle tankene mine om. 

Jeg er ikke en religiøs person, og har aldri vært det. Likevel har aldri agnostikeren i meg blitt overbevist om at det ikke finnes høyere makter der ute. Og jeg vet at religion og tro kan være livsviktig for mange, og det er generelt et viktig tema i verdenssamfunnet. Men jeg hadde aldri sett for meg at en utforskning av tro på denne måten skulle påvirke meg så mye.

NB! Les videre med varsomhet. Inneholder noen store spoilers.

Hvor langt er man villige til å gå for å bevare sin egen tro og verdier?

Igjennom hele filmen satt jeg og reflekterte over hva som var rett og galt her, og hva standpunktet til filmen er. Jeg syns det var rart om poenget var å portrettere japanerne som antagonistene. Selvsagt er det de gjør i filmen galt. Men er ikke misjoneringen til de kristne også galt? De prøver å trykke religionen deres over hodet på mennesker som ikke ønsker det. Har man ikke et visst ansvar som misjonær å respektere andre kulturer og deres verdier? 

Og etterhvert innså jeg mer og mer at dette ikke var poenget ved filmen. Filmen ønsker å uttrykke en indre kamp hos karakterene. En konflikt om hva man selv skal gjøre. Skal man ofre religionen sin for andres beste? Eller skal man stå i sin tro, selv om det leder til lidelse for både andre og seg selv? Father Rodrigues prøver hele tiden å stå sin grunn, og prøver selv å være en Jesu skikkelse ved å bevare troen. Men det er ikke før han faktisk gir slipp på religionen sin, at han virkelig trer inn i den samme rollen Jesus hadde, og selv tar smerten for alle andre.

Tittelen Silence føler jeg gjennomgår en endring igjennom filmen. Igjennom store deler av spilletiden så tolker jeg tittelen som stillheten fra Gud. Rodrigues ber for de japansk-kristne som blir torturert og drept og ønsker veiledning og hjelp for at de skal bli reddet. Men han får ingen svar tilbake. Gud stanser ikke smerte og lidelse slik han forventer. Slik mange religiøse kan forvente. Man må ta saken i egne hender, og handle. Og det er først når han gjør det at Gud snakker til han. «Step on me.» Gud vil at Rodrigues skal frafalle religionen med sitt ytre for å redde menneskene som går igjennom smerte for ham. Men her kommer skiftet i tittelen betydning. Fra dette øyeblikket i filmen, så ofrer Rodrigues den høylytte bruken av religionen sin. Han får japanerne til å tro at han ikke lenger tror. Men egentlig, så tror han fremdeles. Men nå i stillheten. Han ytrer ikke lenger sine ord til Gud, og om Gud høyt, til tross for at det har vært hans kall hele livet.

Når filmen endte, ble jeg og de som jeg så den med sittende i salen til lenge etter at rulleteksten var over. Jeg måtte rett og slett samle meg. Jeg følte meg helt rystet av hele opplevelsen. Jeg gråt aldri igjennom filmen, men jeg følte en enorm tyngde og tomhet, spesielt etter at filmen var omme. Jeg visste ikke helt hva jeg syntes, og hva jeg skulle tenke. Jo mer jeg har tenkt, jo mer forståelse og dybde har jeg klart å fatte, men jeg er fremdeles usikker på om jeg har forstått absolutt alt den prøvde å formidle, og om jeg sitter igjen med det den ville. Likevel var dette en spirituell opplevelse jeg sjelden har følt på tidligere, og jeg tror det er mye av grunnen til at den traff meg så godt. Det er ikke nødvendigvis alt filmen prøvde å fortelle, men mer hva jeg følte. 

Et filmteknisk mesterverk

Jeg skal være ærlig om at Martin Scorsese aldri har vært en stor favoritt for meg. Han har noen gode filmer. Jeg er veldig glad i blant annet Taxi Driver og After Hours. Men hans stil appellerer ikke helt til meg. Det er ofte litt for macho og intenst for min del, og gangsterfilmer er ikke helt min type sjanger. Derfor tror jeg at jeg likte denne mye bedre enn hans andre filmer. Silence har et rolig tempo, er svært kontemplativt, og ønsker at seeren skal reflektere selv. Dette er jo faktisk noe han oppnår i mange av filmene sine, men jeg føler det var mer fremtredende her. Når det er sagt, så mener jeg ikke at filmene hans er dårlige. Fra et teknisk standpunkt så mener jeg oppriktig at han er en av de beste. Alt ifra foto, til lyd- og produksjonsdesign, regi og substans. Han har alltid noe han ønsker å formidle, til tross for at det ikke nødvendigvis treffer meg hver gang. Og det er alltid en indre lidenskap som skinner igjennom i alt han gjør. Den lidenskapen følte jeg spesielt godt her i Silence. På grunn av alt dette så foretrekker jeg denne siden av Scorsese mye bedre enn gangster-siden hans.

Fra første sekund ble jeg dratt inn i fotoet i denne filmen. Det nydelige japanske landskapet, dekket av tåke, ga en veldig spirituell følelse som umiddelbart satt stemningen for filmen både i den visuelle stilen, men også i temaene den ønsket å ta opp. Uten at jeg egentlig har sett mye av Kurosawa sine filmer, så føltes den visuelle stilen ganske inspirert av ham likevel. Japan har alltid vært et av mine mest ønskede feriedestinasjoner, og denne filmen styrket bare det ønsket enda mer. Hele filmen er skutt på en veldig vakker, men brutal måte. Noen bilder kommer jeg aldri til å glemme. Slik som korsfestelsene i havet, father Garupe som løper ut i havet for å forsøke å redde japansk-kristne, bildene som var filmet rett ovenfra slik som båten imellom skydekket, og det siste bildet som zoomer inn på korset i hånden til Rodrigues i det han blir kremert.

Skuespillet er plettfritt fra alle. Andrew Garfield leverer det jeg mener er hans absolutt beste rolle. Han levde seg virkelig inn i denne karakteren og ga absolutt alt. Det gjelder resten av besetningen også. Adam Driver er alltid topp og han imponerte meg her også. Liam Neeson leverer en veldig tilbaketrukket, men ekte fremførelse. Og de japanske skuespillerne var også ekstremt overbevisende, til det punktet at jeg ikke lenger tenkte på at dette var skuespillere i en film, men ekte personer. 

Jeg må også veldig kjapt nevne lydarbeidet. Den benytter seg så godt av diegetiske lyder, som virkelig påvirkes av atmosfæren og landskapet de er i. Her er det ikke noe orkestermusikk for å speile karakterenes følelser og utfordringer. Her er det stillhet og atmosfærelyd. Bølger mot vannkanten, gresshopper, vind og regn. Det får oss til å virkelig føle at vi er der i 1600-talls Japan. I tillegg så får vi innimellom øyeblikk med komplett stillhet. Gjerne når Gud taler til Rodrigues, er det en periode med ren stillhet. Det føltes tungt og tematisk korrekt i forhold til posisjonen til karakterene, og det forsterket handlingen så godt. Vanligvis vil man unngå den rene stillheten, men her funket det perfekt. 

Min nye Scorsese favoritt

Silence er nå blitt min nye favoritt Scorsese film, og jeg er usikker på om han har laget noe som kommer til å toppe den for min del. Jeg er veldig interessert i å se hva annet han har laget i nyere tider. Det kan hende det appellerer mer til meg enn det 80- og 90-talls Scorsese gjør for meg. Jeg føler ikke denne lille anmeldelsen gjør filmen helt rettferdig og har klart å skildre eksakt hva jeg føler på, men jeg måtte skrive litt for å få tankene ut og utfordre meg selv litt til å skrive om noe som egentlig er langt over mitt nivå.