La Spielberg kjøret begynne!

Etter jeg så Disclosure Day igår så gikk det plutselig opp for meg at jeg har sett svært få Steven Spielberg-filmer. Derfor erklærer jeg herved at min Spielberg-periode er i gang. Jeg skal nå se så mange av Spielberg sine filmer. Filmer som virkelig er klassikere. Den første filmen som sto for tur: E.T.

Det at foreldrene mine ikke har vist meg E.T. tidligere er kriminelt. Tenk å frarøve en liten gutt å se denne magiske filmen. Fysj. Filmen har egentlig vært på watchlisten min så lenge jeg kan huske. Det var en av de første filmene jeg la til på Letterboxd watchlisten min, når jeg først opprettet en bruker. Jeg har bare aldri kommet meg til den. Det var derfor passende at Disclosure Day endelig skulle være grunnen som fikk meg til å sette den på.

Det er vel ikke så mye å si om E.T. som ikke har blitt sagt før. Den er så bra som alle sier, og det er uten tvil en klassiker. Hvert eneste bilde var fylt med magi og jeg følte meg virkelig som et barn igjen. Det ga meg samme følelse av undring og begeistring som når jeg så Star Wars for første gang i en alder av 9 år.

Bedre humor enn komedier

Filmen er en av de morsomste jeg har sett på lenge. Jeg mistet tellingen av hvor mange ganger jeg lo høyt. Det føltes ut som det var på hver andre replikk. Jeg lo definitivt av alt Gertie sa. Replikkfremførelsen og timingen fra Drew Barrymore i en så ung alder var perfekt. 

Elliot: You can’t tell. Not even mom.
Gertie: Why not?
Elliot: Because grown ups can’t see him. Only little kids can see.
Gertie: Give me a break!

Jeg sprakk. Lo så tårene trillet. Eller når hun skulle prøve å vise E.T. til moren, men moren er altfor opptatt til å legge merke til ham. 

Gertie: Here he is!
Mary: Here’s who?
[Moren slår kjøleskapsdøra i trynet på E.T. uten å legge merke til det, og E.T. faller om ende]
Gertie: The man from the moon, but I think you’ve killed him already.

Brilliant! Hvem nå enn som fant Drew Barrymore og ga henne denne rollen i en så ung alder fortjener mye ros. Kanskje den beste barnecastingen jeg noen gang har sett.
Det var også en morsom scene når de prøver å få E.T. til romskipet sitt.

Elliot: He’s a man from outer space and we’re taking him to his spaceship.
Greg: Can’t he just beam up?
Elliot: This is reality, Greg!

Fantastisk! Det er så meta for oss, men i dette universet er det også helt sant.

Musikk og kameraarbeid er som vanlig perfekt

Jeg kommer aldri til å stoppe å snakke om John Williams. Er E.T. hans beste verk? Jeg begynner å lure på det. Jeg har hørt mye på hovedtemaet fra denne filmen, men jeg har faktisk ikke hørt noe særlig på resten av scoret tidligere. Musikken er gjennomgående fantastisk gjennom hele filmen. Og spesielt de siste 20 minuttene vet jeg ikke annet enn å kalle et mesterverk. 

Jeg har blitt veldig glad i kameraarbeidet og “blockingen” til Steven Spielberg. Dette er ikke et unntak. Her la jeg spesielt godt merke til hvordan han velger å plassere kameraet på høyde med barna i alle scenene. Vi ser alltid opp på de voksne, mens barna er på øyehøyde. Dette speiler det å være et barn og gir oss følelsen av å være på samme nivå som barna. De voksne er autoritære figurer, som man ikke skal kødde med. 

Familiedrama og bittersøt avslutning

Familien til Elliot er ikke en veldig lykkelig familie, men den fremstilles veldig realistisk. Mary er alene mor for sine tre barn. Elliot, Gertie og Michael. Mannen hennes har gått fra henne og har funnet seg en ny og vi ser at dette går utover moren. Hun er under mye stress siden hun må ta vare på alle tre barna, jobbe, lage middager, gjøre klesvasken og alt annet en forelder må gjøre for å få ting til å gå rundt. Men hun står på. Moren er kanskje den virkelige helten i historien. Og det er sånn det som regel er. Ingen helter er viktigere enn mødre. Når hun får vite om E.T. og hvor mye han betyr for barna, så blir hun også beskyttende mot ham. Akkurat slik en mor ville gjort.

Filmen er også ufattelig mye tristere enn jeg hadde forventet. (Spoileralert, men jeg er vel den eneste på planeten som ikke har sett denne filmen før). Man har selvsagt det triste om at E.T. dør og man ser hvordan det går utover Elliot og de andre. Eller den bittersøte avslutningen hvor de må si ha det. E.T. forteller Gertie “Be good.” og sier til Elliot “I’ll be right here.” Jeg må si jeg gråt av dette. Men selve premisset av filmen er også egentlig ganske trist. E.T. ble etterlatt på jorda av alle vennene sine. Det var riktignok ikke meningen, og de kom tilbake for å redde ham, men det er likevel trist at han måtte bli igjen alene på en ukjent planet. Heldigvis møtte han Elliot og familien som tok vare på han, noe som må ha gjort det litt mindre skummelt for E.T. å være der. 

Da har Spielberg reisen min startet. Jeg skal prøve å få sett så mange av filmene hans som mulig. Jeg har merket at Spielberg gjør meg skikkelig inspirert til å skrive, så jeg kommer til å prøve å få skrevet en anmeldelse av de fleste av filmene hans jeg ser. Har du noe tips til hvilke som burde være de neste jeg skal se? Legg gjerne igjen en kommentar med dine favoritter.