Min personlige tilknytning til Suspiria

“I think this film unlocked heaven for me. Or hell. Not quite sure which one.” skrev jeg om Suspiria første gangen jeg så den i 2024. Jeg skjønte nok ikke helt hva jeg selv mente med det da. Det er ikke før i nyere tid at jeg har innsett hva jeg faktisk mente. 2024 var det året jeg virkelig begynte å finne filmgleden. Men det var først da jeg så Suspiria at filmlidenskapen virkelig tok overhånd. Jeg gikk fra å se kanskje én eller to filmer i måneden til å se én eller to filmer ukentlig, før det etterhvert utviklet seg til å se film nesten daglig. Det hele startet altså med Suspiria. Denne filmen åpnet filmverden for meg. Det var en film veldig ulikt alt annet jeg noen gang hadde sett, og den viste meg at film kunne romme så mange forskjellige stiler og temaer. I nyere tid har jeg fått litt sansen for surrealistiske filmer, slik som David Lynch og til en viss grad Ingmar Bergman sine filmer. Suspiria var nok den første surrealistiske filmen jeg så som virkelig blåste meg av banen og introduserte meg til hva surrealisme er i stand til. Den åpnet også opp skrekksjangeren for meg. En sjanger jeg ikke hadde stor erfaring med tidligere, men har lært meg å elske i ettertid. Suspiria er et visuelt mesterverk. En film jeg rett og slett ikke klarer å ta øynene mine vekk fra.

Grunnen til at jeg så opp igjen Suspiria nå er fordi jeg nettopp har fått meg en 4K Blu-Ray-spiller. Jeg visste at de første 4K-discene jeg kjøpte måtte være spesielle. Både i den forstand at de er gode 4K restaurasjoner av filmene og at de betyr mye for meg. Suspiria ble derfor det første åpenbare valget. Jeg kjøpte opp i mot 20 discer, og jeg har planer om å skrive anmeldelser om alle når jeg ser dem. Jeg kommer til å spre de utover, men i løpet av de neste månedene vil det komme flere anmeldelser om disse 4K filmene jeg har kjøpt. Suspiria levde opp til forventningene. Jeg tror aldri jeg har sett en film se så bra ut. Til tross for at den kom ut i 1977, er 4K restaureringen klokkeklar og noe av det beste jeg har sett. Fargene popper så mye mer i denne versjonen enn den jeg så sist gang. Og det sier litt, fordi fargene poppet utrolig sist gang jeg så den også, men dette var bare ut av denne verden. Jeg er så glad for at jeg plukket opp denne versjonen av filmen og fikk se alle disse fargene i høyest mulig kvalitet og med HDR. Det er nesten så det kommer til å bli vanskelig å gå tilbake til kvaliteten som strømming gir, fordi det her var bare på et helt annet nivå. Jeg visste ikke at bilder kunne være så skarpe og ha så mye dybde engang.

Visuelt godteri for øynene

Fargene er definitivt det mest minneverdige ved filmen. Filmen er dekket i hovedsakelig 3 farger. Rødt, blått og grønt. Det er få filmer som lages med så sterke farger, og det er grunnen til at jeg husker denne filmen så godt og at jeg ble så interessert i film etter jeg så den. Den brukte farger på en ny måte jeg ikke hadde sett før. Rødt ble brukt for å vise ondskapen og fiendtlighet i filmen. Det advarer oss om at noe ondt foregår her, før vi egentlig skjønner hele bildet. Blått brukes som det motsatte. Lyset og det gode. Bildene er ofte dekket i både rødt og blått samtidig. Det er en kontrast mellom det gode og det onde. Et av hovedtemaene i filmen. Grønt brukes for å vise kunnskap og åpenbaringer. Hver gang karakteren begynner å forstå hva som foregår på skolen, er de dekket av grønt lys. Grønt fungerer også godt som en komplementær farge for rødt og gjør at bildene popper enda mer. Det er all denne geniale og overdrevne bruken av farger, symmetriske kameravinkler og rolige bevegelser og en rolig klippestil som hovedsakelig gjør filmen så god.

Goblins musikk føles som terror

Musikken og lyddesignet er også noe som er verdt å nevne. Det psykedeliske prog-rock-lydsporet laget av Goblin er så ukomfortabel og støtter opp hele den uhyggelige stemningen ved filmen. Det er en av de mest minneverdige musikksporene jeg har hørt i film, siden det er veldig unikt og spesielt. Jeg satte på ganske høy lyd, bare for å oppleve lyden i sin fulle prakt og det fungerer. Lyddesignet er også godt gjennomført, med lyder som er oppriktig forstyrrende og trigger noe i meg som gjør at jeg føler en form for ubehag. 

En av de svakere sidene av filmen er skuespillet. Det er nemlig ikke svært godt. Dario Argento lot alle skuespillerne si replikkene sine i sitt eget språk, for så å dubbe hele filmen i ettertid på både engelsk og italiensk. Dette var veldig vanlig i Italia på denne tiden, så Suspiria er langt fra den eneste filmen som er laget på denne måten. Men hele filmen er derfor dubbet, og det merkes. På en annen side så kan man si at dette var et genialt trekk som passet akkurat denne filmen helt ypperlig. Dubbingen gir en veldig uhyggelig og urolig stemning som forsterker ekkelheten og det skumle ved filmen. Få filmer klarer å forstyrre meg, men denne får jeg oppriktig gåsehud av og blir nærmest kvalm av ved flere anledninger. Dette er en type skrekk jeg ikke nødvendigvis liker, nettopp fordi den er så effektiv mot meg. Det er derfor dette er en fantastisk skrekkfilm som funker, og en av mine favoritter. 

Mange som ser Suspiria vil nok tenke at dette er en skikkelig snål og merkelig film. Spesielt de som ikke er filmnerder og har sett så mye av denne typen filmer før. Jeg hadde litt den følelsen første gangen jeg så den jeg også. Likevel så ble jeg trollbundet av den og har tenkt mye på den helt siden. Dette er psykologisk terror på sitt beste. Et rent mareritt som henger igjen i lang tid etterpå. Jeg har Suspiria å takke for filmlidenskapen min, og det er jeg for alltid takknemlig for. I tillegg er dette bare en genial film som jeg genuint elsker og som har en helt unik stil som jeg beundrer. En stil som gjør at hele den virkelige verden føles kjedelig og uinteressant uten alle de sterke fargene og kontrastene når du er ferdig.